Mel sin første kontakt med squash kom gjennom moren. Hun ble født i Papua Ny-Guinea, med en mor fra New Zealand. Foreldrene var expats, og squashklubben var stedet der ting skjedde.

Moren pleide å ta henne med i en liten vugge og sette henne ved banen mens hun selv spilte.

«Det var lydene, stemningen, vennligheten. Alt rundt sporten. Og det var min måte å være sammen med mamma på.»

Faren var ikke like tett på sporten, men han gjorde én ting som betydde mye. På den tiden spilte alle med treracket. Han fant en ødelagt racket i søpla, festet et rør i skaftet og lagde en liten racket til henne.

Da familien flyttet til Brisbane, meldte moren henne inn i squashklubben der. Plutselig hadde hun ikke bare skolen, men et helt eget miljø.

Det var venner utenfor klasserommet, helger fulle av turneringer, latter og liv. For henne var squash fra starten av tett koblet til to ting: mamma og vennskap.

Mel var god. Så god at hun ble tatt inn i Australian Institute of Sport, et system med trenere, støtteapparat og ressurser.

Det var fullt trøkk, høyt nivå og mye forventninger.

Samtidig begynte et annet liv å vokse frem. Universitet. Jobb. Et nytt voksenliv som krevde plass.

«Jeg ga meg en gang i tjueårene. Ikke fordi jeg hatet squash, men fordi det andre livet tok over. Jeg var nysgjerrig på alt som lå utenfor sporten.»

I mange år spilte ikke squash en stor rolle. Racketen lå der, miljøet fantes, men hun savnet det ikke aktivt. Livet var fullt av andre ting, slik det ofte er i tjue- og trettiårene.

Det var først da Mel kom til Norge i førtiårene at squash fant henne igjen. En kollega spurte henne en dag:

«Har du hørt om en sport som heter squash?»

Svaret var et ganske lavmælt ja. Og så sto hun der igjen, på en norsk squashbane, mange år senere, med en helt ny gjeng rundt seg.

Stig, som drev hallen, og flere andre tok henne imot på en måte som føltes kjent. Det var noe med atmosfæren. Den samme squashfølelsen som hun kjente fra barndommen.

«Jeg hadde venner gjennom jobb og gjennom kona mi, men squash ble mine egne venner. Ikke kollegaer, ikke bare familie, men mitt eget miljø.»

Det var starten på kapittel to.

Å komme tilbake etter mange år kan være tøft. Mange kjenner på at de “en gang var bedre” og at det er sårt å ikke nå opp til sitt gamle nivå.

For Mel ble det annerledes. Hun kom til et nytt miljø, nye spillere, nye referanser. Det ble rom for å kjenne på mestring igjen.

«Jeg visste at jeg ikke kunne spille på samme nivå som før, men her kunne jeg fortsatt ha det gøy, kjenne på prestasjon og få den lille dopaminboosten fra et godt slag.»

Forskjellen nå er at squash ikke er noe hun “må” gjøre. Det er noe hun velger, midt i en travel hverdag.

Hun jobber fullt, har familie og alt som hører med. Når hun drar i hallen, er det et bevisst valg.

«Du har så mye annet som skjer i livet. Så når du faktisk velger å bruke den timen på banen, sier det ganske mye. Jeg vet at jeg får noe ut av den økten. Jeg går aldri bare inn og slår litt uten mål. Jeg vil alltid finne én ting å få til.»

For oss på landslaget har Mel vært langt mer enn en spiller. Hun har vært trener, lagvenninne og en form for trygg base.

Vi kaller henne squashmamma. Det merkes at hun trives i den rollen.

«Det føles fantastisk. Det er en av grunnene til at jeg fortsatt er her. Jeg føler meg privilegert som har fått være en del av den perioden i norsk damesquash, og å være til stede i deres tenår og tidlige voksne liv. Det er utrolig kult å få være vitne til alt dere har fått til.»

Hun har vært med da Norge klatret i divisjonene i lag-EM. Hun har vært den som heier høyest, spør hvordan folk har det, og tar praten på hotellrommet når noe skurrer.

Det handler om mer enn taktikk og trening.

«Jeg ønsker at alle jeg spiller eller trener med skal få den følelsen av å være god den dagen. Du trenger ikke føle deg bra i alt, men i den økten skal du få ett øyeblikk hvor du merker at noe sitter. Ett slag som kjennes riktig. Ett lite gjennombrudd. Den følelsen bygger du videre på.»

At andre opplever det, merkes. Når vi snakker om mesterskap der hun ikke var med, er det en ting vi alltid sier: Det er ikke det samme uten Mel.

For Mel handler squash i dag mye om mental helse. Om å ha et sted med høyt nivå, fokus og tydelig ramme.

«Jeg liker at alle her vil noe. Det er ingen som bare tusler rundt. Det føles som å være del av et høytytende team, selv om vi gjør det for oss selv.»

Hun liker ikke jogging, hun trives ikke på et høytidelig treningssenter. Men squash gir det hun trenger.

Bevegelse, puls, lys, atmosfære. Og viktigst av alt: en følelse av å ha gjort noe for seg selv.

«For meg er dette tingen. Dette er treningen min, fristedet mitt og det som gjør dagene lettere. På en mørk dag er det godt å komme inn i hallen, høre lydene og kjenne at kroppen våkner.»

Til slutt spør vi Mel hvorfor hun tror squash kan være spesielt viktig for kvinner.

Hun tenker seg litt om, før hun svarer:

«Det er en av de sportene der du kan spille mot menn på linje. Uansett størrelse eller fysikk kan du, på riktig nivå, ha en jevn og god kamp. Det handler ikke bare om muskler eller kondisjon, men om å bli dyktig i din egen stil. Det liker jeg. Det tar kjønn litt ut av ligningen.»

I tillegg er squash fleksibelt. Du kan spille alene, med en venn, på lag, i turnering eller bare for deg selv. Du trenger ikke et helt lag eller en stor gruppe.

Det gjør terskelen lavere, men følelsen av mestring like sterk.

Til slutt har Mel en tydelig beskjed til alle som en gang har spilt, men som har latt racketen hvile:

«Bare gjør det. Fortiden er fortiden. Hver økt er ny. Du er en ny versjon av deg selv hver gang du går på banen. Kanskje vant du i går, kanskje taper du i dag. Det er helt greit. Tenk bare at du skal bli litt mer stødig på noe den dagen. Det holder.»

Du må ikke tilbake til “gamle nivået”. Du kan finne noe nytt.

En ny rolle. En ny mestring. Et nytt fellesskap.

Mel sin historie handler om mer enn et comeback. Den handler om hva som skjer når en sport får lov til å være både barndomsminne, fristed i voksenlivet og møteplass på tvers av generasjoner.

For oss i Dessard er dette kjernen av det vi ønsker å bygge. Et community der kvinner kan finne kraft, glede, tilhørighet og rollemodeller på og utenfor banen.

Har du også en historie om hva squash eller racketsport har betydd for deg, uansett nivå og alder.Da vil vi gjerne høre den.