Madeleine er den typen menneske som alltid må ha noe å gjøre. Kreativitet er en del av henne. Hun maler, lager ting, bygger, skriver. Hun elsker å være ute, løpe, gå tur, oppdage nye steder og reise.

Hun elsker å være med venner, og hun er ærlig på at hun ikke alltid er best til å ringe de som bor langt unna. Men hun beskriver vennskapene sine på en måte som sier alt.

De vet. Og derfor blir det enda bedre når de møtes på ekte.

Livet hennes akkurat nå beskriver hun som veldig positivt. Hun har hatt noen uker med pause fra banen på grunn av en skade, men ellers elsker hun livet hun har skapt i USA. Hun elsker jobben, treningsmiljøet og menneskene rundt seg. Selvfølgelig finnes det vanskelige dager. Men hvem har det ikke?

Da hun skulle ta neste steg etter videregående, hadde hun én følelse som kom tilbake igjen og igjen. Hun måtte ut av Norge. Ikke fordi hun ikke elsket hjemmet sitt. Men fordi hun ville se hvor langt hun kunne ta drømmen.

Hun lekte med tanken om å ta friår og satse fullt, men da hun oppdaget muligheten med college squash, gikk det fort. Hun søkte. Hun kjente at det var riktig.

Hun beskriver det som det mest naturlige valget i verden.

Samtidig kom alle de klassiske tankene. Tenk om jeg blir glemt hjemme. Tenk om jeg ikke trives. Tenk om jeg ikke blir bedre.

Men følelsen i kroppen var sterkere enn frykten.

Hun lærte hvor sterk hun er under press. Hun lærte hvor mye hun elsker squash, men også hvor mye hun elsker menneskene som følger med sporten. Og hun lærte at det går an å lage flere hjem. At Norge alltid er hjemme, og at hjemmet aldri forsvinner, selv når du bygger et nytt liv et annet sted.

Madeleine sier at collegelivet ga henne noe Norge aldri kunne gitt. Ikke fordi Norge ikke er bra, men fordi hun trengte å reise for å følge drømmen fullt ut.

Hun beskriver college som et sted der man må finne motivasjonen selv, men samtidig har et sikkerhetsnett rundt deg. Og viktigst av alt, et lag.

Det beste med college squash var laget. De ble en familie. Kampene betydde alt for hverandre. Den følelsen gjorde henne til en helt annen spiller.

Hun ville gjort hva som helst for de jentene. Og hun vet at de ville gjort det samme for henne.

Og det stopper ikke der. Den dag i dag, på turneringer, står ofte folk fra Trinity utenfor glasset. Om de ikke står der, vet hun at de følger med uansett.

Det er fellesskap. I praksis.

I dag lever Madeleine som fulltidsutøver. Hun trener to til tre ganger om dagen, jobber deltid som squash coach på en country club, og reiser rundt på turneringer.

En vanlig dag starter tidlig. Frokost. Trening. Hvile. Trening. Jobb. Og noen ganger en lett økt før jobb hvis hun har tid.

Mange mener coaching ikke passer med satsing. Madeleine mener det motsatte.

Hun elsker å coache. Hun elsker å spre squashglede. Hun vil at flere norske spillere skal satse, og hun vil være en del av det. Nå handler det om å inspirere og vise muligheter. Senere vil hun være med å bygge squashnorge.

Mentalt passer denne hverdagen henne.

Hun sier det rett ut. Hun vil heller være sliten av noe hun elsker enn å sitte foran en skjerm åtte timer om dagen. Nitti prosent av tiden føles livet hennes som en gullbillett, og hun er takknemlig for det hun har skapt.

Madeleine sier hun ikke vet helt hvor vinnerinstinktet kommer fra. Hun vil bare ikke gjøre noe halvveis.

Hvis hun ikke gir alt, hva er vitsen.

Det handler også om fremtiden. Når hun en dag er ferdig med karrieren, vil hun ikke sitte igjen med anger. Hun vil se tilbake og vite at hun ga alt.

Det siste året har hun jobbet med mental coach, og hun sier det har endret spillet hennes. Ikke fordi hun har sluttet å ville vinne. Hun vil vinne alt.

Men fordi hun har blitt tryggere på hvem hun er utenfor banen.

Når hun taper, har hun en ny ro. Tap er et steg i riktig retning. Hun er fortsatt en hel person. Uansett resultat.

Og når ting ikke går som planlagt, skade, reise, visum, alt det som alltid dukker opp, har hun funnet en måte å tenke på.

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne en løsning. Det jeg ikke kan kontrollere, må jeg akseptere. Ingenting er verdens undergang. Bare en dag av gangen.

Squash community i USA beskriver hun som helt fantastisk. Hun har vært omringet av kvinner som ser verdien i å dytte hverandre opp. Den holdningen at hvis jeg blir bedre, blir du bedre med meg. Og omvendt.

Selv om hun flyttet alene, har hun aldri følt seg ensom.

Hun savner lagfølelsen fra håndballen hun vokste opp med, men college ga henne den tilbake. Squash spilles alene på banen, men fellesskapet utenfor kan være enormt.

Hun sier også noe vi elsker å høre.

Kvinne squash har blitt mye bedre de siste årene. Hun ser ikke på herresquash lenger, fordi hun synes kvinnesquashen er mer underholdende. Mer kreativt. Mer intenst på en annen måte. Og hun mener det blir satt for lite pris på.

Madeleine var Dessards første ambassadør. Da hun hørte om merket, tenkte hun én ting.

Endelig et merke som ser og hører kvinner.

Hun sier at klærne er fantastiske, men at det som ligger bak Dessard er den virkelige grunnen til at hun ville være med.

Hun savner college. Hun savner den lagfølelsen. Og hun beskriver Dessard på den måten.

Et community der kvinner hjelper hverandre opp og frem. Uansett hvor du er i verden, er du ikke alene.

Og så kommer en setning vi aldri blir lei av, som treneren hennes pleide å si:

Look good, feel good, play good.

Hun sier hun vanligvis må trene i klærne i forkant av en kamp for å være trygg på at det presterer som det skal. Med Dessard trengte hun bare å prøve det på. Hun visste med en gang at det var klær hun kom til å føle seg bra i.

Når du ikke trenger å justere på noe gjennom en hel kamp, når du vet at du kan fokusere hundre prosent på spillet, det er da du spiller som best.

Madeleine har klare mål. Et kortsiktig mål er å nå topp 50 i verden, og å kunne delta i OL.

Men den største drømmen, er å bli nummer 1 i verden.

Hun vet det er stort og hårete mål. Men hun elsker store mål. Hun sier at hvis du har store mål og gir alt for dem, er det umulig å ikke bli fornøyd med reisen.

Hun håper squash fortsetter å gi henne alt. Glede, motgang, suksess, tårer, sinne, motivasjon, og alt mellom.

Den dagen squash ikke gir henne følelser lenger, da er det tid for noe annet.

Til jenter som drømmer stort, men ikke helt tør, sier hun noe enkelt.

"Hva har du å tape?"

Du kan alltid gå tilbake til det du gjorde før. Men du kommer aldri til å vite om du kunne klart det, om du ikke prøver.

Til de som vurderer USA, sier hun det samme. "Du må prøve for å finne ut. Og om du drar, så gjør det hundre prosent."

Og til hvorfor kvinner fortjener mer plass.

Hun mener kvinner fortjener mer plass overalt. Også i squash. Hun mener at kvinnesport er mer underholdende. Herresquash er imponerende, men kreativiteten, mentaliteten og kampene i kvinnesquash er noe helt eget. Og hun mener det settes for lite pris på.

Hun oppsummerer reisen med to setninger som føles som en gave å avslutte advent med.

Nyttår trenger ikke være dagen du prøver noe nytt. Du kan prøve noe nytt og gøy allerede i morgen. Bli en del av squashen.

Og det viktigste; Uansett hvor du er i verden, er du aldri helt alene om du spiller squash eller tar del i squashverden.

Det er akkurat dette vi ønsker å bygge. Et fellesskap. En plass. Et vi.

Takk for at du har fulgt Advent Community Series med oss. Og om du sitter med en historie du kjenner på, en du vil fortelle, en du vil dele, så vil vi veldig gjerne høre den.

Du hører hjemme her.<3 God jul !